Hva er det med disse menneskene som ikke vet hva som er mitt og ditt. Begiper de ikke at det skaper en masse tullball og irritasjon for oss som kjøper tingene våre i butikken. Er verden blitt en fri handelsplass for skruppelløse uten betalingsmiddel?

Er mektig irritert, godt jeg ikke er lemen, tredje gang samme bil er blitt ranet på samme plassen, rett utenfor huset. Etter andre gang droppet vi å ha stereoen i midtkonsollet, til vår sønns store undring på hva som egentlig skulle ha vært der. Tyven har stjålet stereoen, og vi vil ikke friste han mer, har vi sagt.

Akk ja, fristelsen av hva da? For i helgen ble bilen brutt opp igjen, denne gangen var det "bare" de kule solbrillene til pappa som ble tatt. Stereon må de slåss med tyven fra forrige gang om. Men det var noe annet denne gangen, ledninger hang og slang og spor etter tyvkoblinger som ikke gikk hjem. Tyven prøvde faktisk å stjele bilen!!!

Lillegutt syntes dette er merkelig; "De har ikke lov til det, de kan komme i fengsel!" er den umiddelbare responsen. Pappa er enig.  Vi ringer politiet som kommer etter kort tid med stor bil og nesten like store uniformer. Lillegutt syntes de er flotte, men hele virkeligheten med tyven og politi blir så skummel at det er best å gjemme seg bak treet. Mens politiet forgjeves forsøkte å trøste en fortvilet og sint pappa, titter Lillegutt fram fra treet.

Da kommer det; "Hei politimannen, jeg har en plan; Vi kan jo bare lage en sånn "Spøkelses-skremme-maskin" som Gubben og Katten gjør, men at den også virker på tyver!" "Var ikke det en god ide kanskje?"  Siden Gubben og Katten ikke er pensum på politiskolen, er pappa spent på responsen fra myndighetene. Men Lillegutt hjelper dem på vei; "Vi får bare tak i noen høner opp i treet, med egg og fjær, og felle på bakken, og troll som skremmer, og så må ikke glemme brødristeren. Men først må vi skyte erter."

En tydelig forvirret politimann er helt klar på at dette er den best tyve-fange-planen han har hørt på lenge. Han er stor nok til å forsikre Lillegutt om at tyven skal fanges og puttes i fengsel. Pappa nikker til sønn og politi for å støtte tanken om at det er rettskaffenheten og godheten som alltid vinner.

Håper illusjonen varer lenge………………….og at raseriet til pappa snart gir seg……………..

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Nydelige Spania, nesten ved kysten, en solfylt dag i mai. Befinner meg sammen med Gemalinnen på en sliten camping i Grenada, en camping som forøvrig har blitt invadert av syngende tyske pensjonister i løpet av natten! De kom i bussevis, og har parkert 2 cm fra teltet der vi lader opp til en ganske uvanlig sykkeltur.

Grenada er et funn for kulturelle opplevelser, og et fantastisk utgangspunkt for en nokså uvanlig sykkeltur. Byen ligger en kort dagsetappe fra den deilige Solkysten, men før man kommer så langt, kan man velge å ta en "liten" omvei over fjellmassivet Sierra Nevada. Vel, vel, vi er fra Noruega og der har vi mucho montainas si, si , no problemo. Kartet sier at fjellet er over 3500 moh med veiforbindelse. Carretera mas alta de Europa står det på skiltet i bunn av bakken, betyr det at denne veien går helt til Alta gjennom Europa? Eller kan vi definere at en 45 km lang vei som kontinuerlig går oppover egentlig er en bakke??

Lets find out..

Gemalinnen er sprek, sykler alltid foran, og er guide for alle ting jeg bør se på når jeg endelig kommer i kapp, men er for sliten til å nyte. I starten er ikke dette noe problem. Målet er jo ikke at vi skal bestige et fjell som er 1000 meter høyrere en Galdhøipiggen på sykkel, men at vi skal hygge oss mens vi sykler oppover. Moralen er god, motivasjonen er på topp, vi har masse krefter, og det trengs. Min sykkel er nemlig lenket til en tralle med nesten 80 kg bagasje som vi har med oss på vår 6 mnd sykkeltur. Sykkelen klager litt, men mest når det går nedover, da denne belastningen sprenger dekk og bremser til min store fortvilelse.

Men oppover da, hva med oppover??

Det går ikke fort, Gemalinnen gir uttrykk for dette, spør er du sliten, skal vi stoppe og spise?? Ja, Ja og JA hver  gang. Trenger middag nr. 2 denne dagen og det er ikke lunsjtid enda!!! Det største problemet med disse middagrettene er all vinen som følger med i prisen, rødvinen er jo så god, og til og med kald. Det er alltid så morsomt å sykle videre igjen etterpå.

Kjenner syklingen går bedre, ferdig med noen km med over 8 % stigning, viktig med jevn fart, jevnt tråkk, ikke miste rytmen, unngå krampe, tenke positivt, tenke positivt, ikke negative tanker om overflødige kg i sykkeltralla (som alle bøkene til Gemalinnen som er lest de siste 6 mnd). Vi er på ferie, har det gøy, helt ganske jævlig gøy. Smerte er gøy, det er mer på lager, har vi hørt en olympisk mester seminere (det er å holde seminar) om. Men vi er altså på ferie, ikke i OL, det finnes ikke noe OL her, det finnes faktisk ikke noe OL som er så jævlig som dette, ingen utøvere ville ha stilt opp.

Tilbake til Sierra Nevada, 4 timer oppover er ferdig, ser på høydemåleren at vi begynner å nærme oss Galdhøipiggen høyde, tynn luft og alt det som hører med, må puste dobbelt så fort for halvparten av oksygenet enda jeg i utgangspunktet trenger dobbelt så mye, oksygengjeld har fått ny mening, men ikke for Gemalinnen – hun kan sykle til basecamp Mount Everest uten å puste til sammenligning.

Ny middag, nr. 3, mer vin, glade syklister, men jævlig sliten mann på ferie, vi når skiltet med 3000 moh. Brøytekantene spiser etter hvert opp veien vi sykler på. 30 varmegrader er blitt til 2, og solskinnet er blitt til sludd, tåke og snø.

Hva nå, her står vi med 80 kg pakk (lyst til slenge noen bøker), snø på hjelmen, fryser, sikkert begynnende høydesyke, sulten igjen, jævlig sliten (selv om det egentlig var for lenge siden), ser ingenting, knapt veien og det blir snart mørkt. Får i ettertid greie på at veien over toppen aldri blir helt farbar før i slutten av august. Vel, vel, noen hundre meter fra toppen, bruker vi "ingen skam å snu regelen" og er nede i varmen i løpet av 15 min, som om ingenting har skjedd.

Gemalinnen og jeg har siden aldri snakket om denne helt uvanlige sykkelturen.

Kanskje like greit..

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Albumet har hele 64 sider. Hver side er delt på midten med 9 rader som bare venter. Venter på alle de spanske frimerkene. Frimerkene ligger i store poser, esker, og til og med usortert i andre,mindre album.  De ligger egentlig i et toalt kaos, og ikke til glede for noen på den måten.

I hvertfall ikke for en seriøs frimerksamler.

Poden på 4 synes derimot at det er gøy å lage frimerkesnø, ved å kaste spanske frimerkeposer rundt. Den seriøse frimerkesamleren gråter nesten, og må forte seg å sortere i album før det snør enda mer.

Jeg griper et album.

Sortering og struktur må det være. Hver rad i albumet får et nummer. Et ganske tørt og kjedelig nummer, som er bestemt utfra den spanske frimerkekatalogen.  Hver type frimerke får en hel rad for seg selv, men som regel er det mange like, veldig mange like. Radene fylles opp, og like frimerker (duplikater som vi liker å kalle dem) er sirlig plassert ved siden av hverandre med nøyaktig 3 mm overlapp i den samme raden sortert på det samme nummeret. Albumet består av over 1000 nummer.

Hvilken lykke det er å se albumet fylles opp av deilige spanske frimerker.

Det finnes gjerne over 20 av hver, også sortert etter kvalitet.  Kvalitet er viktig. Taggene MÅ være inntakt, og det må slettes ikke være noen fargesmitting. Så kommer sentrering og stempelkvalitet. Det er mange ting for en seriøs frimerkesamler å tenke på. Veldig mange.

Tenker av og til på det mye brukte salgsuttrykket; "Collect them all", som står på alle mulige samlergimmicks (POKEMON kort og figurer, PEZ mint holdere,  Disney figurer etc.) Ja, selvfølgelig vil jeg det, tenker jeg da, men jeg må ha minst 20 av hver, for å være helt, helt sikker på at jeg har det. At jeg HAR alle. Har ikke alle det slik, da?

Albumet begynner å bli velfylt, veldig velfylt.

Enda jeg bare har plassert en periode som dekker kun 1000 forskjellige spanske frimerker, av totalt 4000.

Ser et potensiale for 3 album til.

Gleder meg.

Jeg blir så tilfreds, når sidene fylles opp av masse merker. Kjenner på følelsen fra da jeg var barn, og det lå masse pakker under juletreet.  Det sitrer, jeg har alle merkene på DEN siden, og den neste, og den neste. Jeg har gjennom årelang samling, samlet uhorvelige mengder av like merker.

Det hele er sikkert litt merkelig.

Jeg kan gjenkjenne lukten fra en del av motivene. Motiver  som er velkjent fra fantastiske Spaniaturer. Merkene nærmest plasserer seg selv i albumet, mens jeg selv drømmer meg bort i kloster, steder, byer og naturperler som er merkelig velkjente, selv i lite format. Merker av Spanske berømtheter har jeg ikke like stor glede av. Jeg har så sjelden har møtt de personlig. Men bevares, historien taler for seg selv. De er sikkert flotte berømtheter, de fleste av dem. 

Har avverget nok en frimerkesnøstorm, og gir meg for kvelden. Håper på et roligere vær for frimerkene i morgen.

Og kjenner at

Lykken er et velfylt frimerkealbum.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Først, takk til alle norske OL utøvere som engasjerer hele det norske folk. At de ikke innfrir medias statistiske analyser til gull i bøtter og spann er en helt annen sak. Og ja, idrettsledere har latt seg forlede til være med på de samme spådommene om gull, masse gull. Det er jo mange hensyn å ta, media, sponsorer, offensive holdninger, norsk  idretts-stolthet fra siste par OL. Vi tok som kjent 13 gull i Salt Lake, ingen torde den gang spå så mange i forkant, og utbytte var helt klart i overkant av forventningene.

I Torino, der skulle vi slå til der!! Alle tidligere resultater i sesongen er blitt endevendt for om mulig å kunne forutse en gullmedalje. Hvilket hysteri, og stakkars utøvere som har måttet svare på hvor mange gull det blir. Marit Bjørgen skulle jo ta 6 gull!! Bjørndalen, Poire, Hetland, Aamodt, Bystøl og resten av OL troppen kunne bare stille seg i kø for de siste 9 gullene vi skulle hente. I min egen lille OL-planlegger hadde jeg strøket over alle de sikre gull øvelsene, for jeg liker at det er spenning når jeg ser på idrett. Men fant ut at vi ikke hadde noen deltagere i kunstløp, kortbaneløp og firerbob, så det ble litt kjedelig også.

Men hva med utøverene, hva med de?? Utøverene i sentrum er et uttalt begrep i idretten, men de er jo helt glemt som tenkende rasjonelle individer i denne hysteriske gulljakten. Hvor er det blitt av fokuset på utøverens behov? Det er ikke å løpe fra medias oppfinnsomme "hvor mange gull tar du"- spørsmål!!!

Fiasko, kollaps, katastrofe er de meste brukte ordene av media under dette OL. Vi skriver 18 medaljer så langt (ut i fra en målsetning om 25 medajer totalt), og jeg husker OL i Calgary med ingen gull og et par sølv og bronse!!! Det var terrorkatastrofe det….

Nå må media skjerpe seg!! Gå på toppidrettskurs, snakk med folk som kan dette, og om hvordan media virker inn på utøverens hverdag. Men jeg må samtidig si, at toppidretten må også skjerpe seg, ta et saftig media kurs, spesielt ledere, men også utøvere. Dere kan ikke la alle avisene, bladene og TV kanalene bo hjemme hos dere hele sesongen før dere skal prestere i et OL. Vi har fått servert hvert eneste nys, og antydning til løs mave under hele vinteren og det er ihvertfall mer enn jeg trenger å vite om våre utøvere. Hva med deg?

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Sitter i en skikkelig OL knipe, er ikke sikker på jeg skal være glad eller lei meg. Det blir jo ikke gull, nesten da, men medaljene strømmer på som bare det. Hva med forventningene, masse gull som er blitt til tårer og sykdom og bortforklaringer om dobbeltrom med og uten smitte. Skal jeg være glad eller lei meg? Er jo nesten forelsket i idretten, og det svir i hjertet å se robuste gladiatorer bøye av i fortvilelse over manglende gull. Men hva med alle medaljene? Vi har pr. lørdag kveld kl. 21.03 hele 16 medaljer, etter bare en uke, og det er før herrestafetten hvor det blir minst 4 gull! Vi har flest medaljer av alle nasjoner og nummer 2 på poeng oversikten. Men dumt å blande inn poeng, for de henger man ikke rundt halsen, de prater man ikke om en gang – i hvertfall ikke i media. Det er ikke noe "schwung" over poeng eller medaljer som ikke kan smeltes om til gifteringer. Trist, for jeg er oppriktig glad i idretten og beundrer alle som presterer i OL – Olympiske Leker. Leker som skal gjøre en glad, både for deltakere og de 4-5 millioner nordmenn som følger med. Bort med fiaskoen og skandalen, jeg vil føle meg glad. Jeg sier igjen, 16 medaljer og nr. 2 på poeng. Ha en god lørdags kveld. Gleder meg til herrestafetten, tenk 4 gull pluss kanskje en i reserve!

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jeg står i fare for å måtte ut av skapet ganske snart, det er nemlig fullt av Egersund fajanse, med og uten krakkeleringer, men med de viktige gamle stemplene. Samler egentlig ikke på Egersund fajanse, men overhørte en eldre dame si de forløsende ordene på et slitt loppemarked for en tid tilbake; "Har du sett på makan til billig Egersund servise borte i kroken?" Nå kan jeg servere over 50 mennesker på fornem suppe i dype Egersund tallerkener størrelse 8. Riktignok med rik varianse i dekoren. Hadde jeg bare hatt så mange venner, bruker jo alle helgene på å stå i kø på diverse loppemarkeder. Er egentlig litt samle-depressiv, siden Egersund fajanse er et område som plager meg litt. Et skap er blitt til to, som snart blir til et tredje som ser ut til å innvadere vårt nybyggde flotte uthus.

Det er mer praktisk å samle på frimerker. De frynsete papir bitene er som kjent ganske små, men til gjengjeld ganske krevende å strukturere. "Ordnung muss zein", en dyd som ligger innbakt i enhver frimerkesamling med stolthet nok til å kunne presenteres. Selv "utagerer" jeg mitt behov for struktur gjennom disse håpløst kjedelige papirbitene. Kan ikke ha hull i strukturen skjønner dere, derfor blir samlingen pleiet, vedlikehold og oppdatert. Frimerkerommet er et sanselig fristed hvor tiden står stille og hverdagsproblemene ikke har adgang. Frimerkerommet må ikke forveksles med Egersund skapene, der er det klasseforskjell!!!

Så hva er manisk med samlermani? Et sted der man finner ro i sin fordypning, og kan samle krefter til nye dyster? Samle krefter, også en samlemani?

Tips oss hvis dette innlegget er upassende